TrollingAdventure

Det nærmer seg våren og sesongstart for de fleste dreggefiskerne i Norge. Omsetning og bruk av agnfisk, spesielt i trollingmiljøet har økt kraftig de siste ti åra, men ikke alle er klare over hvilke konsekvenser bruk av «feil» agnfisk kan ha for fiskebestandene i innsjøene våre.

Bruk av agnfisk i Norge

Bruk av agnfisk har lange tradisjoner i norske vassdrag. Linefiske (rev) etter storørret og gjedde med levende var krøkle en utbredt fiskemetode på gårdene i gamledager. I dag brukes agnfisk i store mengder ved fangst av kreps og ved ulike meiteteknikker sommer som vinter. I løpet av de senere år, har agnfisk også blitt populært ved trolling (dorging/dregging). Det omsettes nå kommersiell tilgjengelig agnfisk, oftest brisling, de fleste steder, og bruken av dette i vassdragene våre er sterkt økende.

Det var i forbindelse med revisjon av lakse- og innlandsfiskeloven i 2008, at DN foreslo et totalforbud mot bruk av agnfisk i norske vassdrag. Formålet med forslaget var tosidig, nemlig å hindre spredning av innlandsfisk mellom vannforekomster, og å hindre spredning av fremmede organismer og smittestoffer som lever på eller i fisken. Både Norges Jeger- og Fiskerforbund og de ulike interesseorganisasjonene for meite- og trolling/dreggefiske var kritiske til forslaget, som de syntes var å gå alt for langt i forhold til intensjonen. Argumentasjonen derfra gav nok heller utrykk for svært liten forståelse for de potensielle problemstillingene omkring dagens bruk av agnfisk. Og det var en omfattende latterliggjøring både av saksbehandlingen og lovverket i seg selv. Når det gjalt det foreslåtte forbudet så var nok saken slik at gjeldende lovverk allerede regulerte dette på en tilstrekkelig måte. Spørsmålet som myndighetene allikevel med rette stilte, var hvorvidt fiskerne overholder det gjeldende lovverket eller om et totalforbud måtte til for å forenkle kontrollen med denne potensielle smittekilden. Før lovendringen i lakse- og innlandsfiskeloven ble endelig vedtatt, ble imidlertid det omstridte forslaget om totalforbud mot bruk av agnfisk tatt ut. Dette var til mange fiskeres lettelse. Men vi må allikevel regne med at myndighetene følger med på utviklingen fremover. Og ettersom det er såpass vanskelig, om ikke praktisk eller økonomisk umulig å kontrollere om en agnfisk kommer fra samme vassdrag, vil forslaget om totalforbud alltid kunne dukke opp igjen. Dette gjelder spesielt dersom det viser seg at fiskerne selv viser en likeglad holdning til disse bestemmelsene.

Hva sier egentlig loven?

Matloven er en lov om matproduksjon og mattrygghet. Forskrift om …, forebygging og bekjempelse av smittsomme sykdommer hos akvatiske dyr, er hjemla i matloven og har som formål å fremme god helse hos akvatiske dyr. Denne forskrifta sier i § 44 at det uten tillatelse fra Mattilsynet er forbudt å flytte levende eller døde ville akvatiske dyr til andre vassdrag eller til andre deler av samme vassdrag. Videre står det i § 45 at fiskeutstyr, båter og andre gjenstander som er brukt i ett vassdrag, skal tørkes eller desinfiseres før de flyttes til andre vassdrag eller til andre deler av samme vassdrag. Bruk av levende agnfisk har vært forbudt lenge, men dette forbudet er hjemlet i dyrevelferdsloven.

Fakta om VHS (Kilde: Veterinærinstituttet)

Viral hemoragisk septikemi (VHS) er en virusvariant hovedsakelig utbredt hos våre marine arter, deriblant sild og brisling. Men sykdommen, kjent som Egtvedsyke, smitter også ferskvannsarter som regnbueørret, brunørret, røye, harr, sik, lagesild og gjedde. Sykdommen forårsakes av et rhabdovirus, og akutt sykdom arter seg ved høy dødelighet, blødninger i hud, muskulatur og indre organer, anemi, utstående øyne og utspilt buk. I listeføringen av sykdommer hos akvatiske dyr står VHS oppført på liste 2 for ikke-eksotiske sykdommer. VHS-viruset forårsaker ikke sykdom hos mennesker, men utbrudd i fiskebestander kan forårsake store tap.

VHS i Norge

Historisk har VHS-virus vært kjent for å forårsake alvorlige sykdomsutbrudd hos regnbueørret i ferskvannsbaserte oppdrettsanlegg i Europa. Her i Norge ble de første tilfellene av fiskesykdommen, siden 1974, bekreftet i tre oppdrettsanlegg på Sunnmøre i 2007. Selv om vi i Norge inntil dette ikke har hadde hatt utbrudd på over 30 år, er VHS-viruset et velkjent problem både i Europa og i USA. I mange land fører sykdommen til store økonomiske tap for oppdrettere av regnbueørret. Overvåknings- og kontrollprogrammet for VHS gjennomføres årlig for å opprettholde Norges status som VHS-fri. En viktig del av dette arbeidet vil være screening av ulike fiskebestander for VHS-virus i norske farvann. Tidligere resultater herfra viste at en ikke ubetydelig andel brisling og sild i Nordsjøen, Kattegat, Skagerrak og Østersjøen testet positivt for viruset.

VHS i de Store Sjøer

De Store Sjøer (The Great Lakes) på grensa mellom USA og Canada er den største gruppen med ferskvannssjøer i verden og er en del av verdens største ferskvannssystem. I Nord-Amerika var VHS-viruset inntil 2005 kun kjent hos marine arter. Men i løpet av de siste ti årene er flere episoder med fiskedød på vill fisk der blitt assosierte med dette viruset. VHS-smitte er påvist hos flere arter, bl.a. abbor og gjedde, og forskerne er nå bekymret for mulig smitte og sykdomsutbrudd hos kommersielt viktige fiskearter som ørret, laks gjørs og sik. VHS ble påvist i Lake Ontario i 2005 og spredte seg raskt til Lake Erie og Lake St. Clair. Myndighetene håpet å holde smitten utenfor sjøene Lake Huron, Lake Michigan og Lake Superior ved å kreve full stans av bruk av kommersielt tilgjengelig infisert agnfisk. Skipstrafikk med flytting av ballastvann er også en påpekt som smittekilde. Agnfiskselgere får i dag kun lov til å selge sertifisert og testet agnfisk fanget utenfor smitteområdet. Men denne sertifiseringsordningen er både tidkrevende og fordyrende, noe som har medført illegalt salg av usertifisert smuglerfisk. I januar 2010 rapporterte forskerne fra Cornell University at VHS var påvist i 28 fiskearter i De Store Sjøer, herunder også fra Lake Michigan og Lake Superior. Smittesituasjonen truer dermed sportsfisket som i dag der verdsettes til om lag 1.4 milliarder dollar.

Hva gjør vi så?

I våre innsjøer er det kun lov å benytte stedegen død agnfisk. I Mjøsa er det da naturlig å bruke krøkle eller lagesild. Kravet om stedegenhet betyr også at det er forbudt å bruke krøkle fra Randsfjorden under fiske på Mjøsa. Det råder en skummel misoppfatning blant mange fiskere om at frossen agnfisk ikke representerer noen smitterisiko. Mange tror også at marin agnfisk ikke vil kunne smitte noe over til ferskvann. Derfor er det fortsatt en del som bruker brisling for eksempel i Mjøsa. Faktum er at frysing vil drepe de fleste parasitter samt mange bakterier, men noen tåler frysing godt og kan reaktiveres ved opptining. Det største problemet er likevel virus, som veldig gjerne kan være aktivt etter et opphold i fryseboksen. Dette faktum er også tidligere påpekt både av myndighetene og av fagfolk fra Veterinærinstituttet bl.a. gjennom tidsskriftartikler. Men det er helt klart behov for mer informasjon om denne risikoen, samt en mer åpen dialog med og mellom fiskerne.

Årets fiskesesong er nå på trappene og vi antar at flere fiskere enn noen gang tidligere ønsker å prøve seg på bruk av agnfisk på jakten etter den store fiskeopplevelsen. Mange har allerede tatt i bruk krøkle, lagesild eller laue de har fanget selv, og har rapportert om gode fangster på dette. For de som ikke har mulighet til å fange agnfisk selv, er det behov for et tilbud om å få kjøpt trygg agnfisk. Dette kan være en liten forretningsidé til de som har kapasitet og kunnskap om hvor og når lokal agnfisk kan fanges inn effektivt. Denne fisken bør prepareres og fryses ned i merkede bokser som tydelig sier hvor fisken kommer fra. Agnfisken kan så distribueres for salg på lokale utsalgssteder, gjerne der utstyr og fiskekort selges.

Jeg bruker enhver anledning til å lufte stemninga blant fiskerne om hvorvidt vi skal akseptere den ulovlige bruken av agnfisk i våre vassdrag. Mange sier til meg at de ikke kjenner til gjeldende lovverk og at myndighetene burde informere bedre. Dette kan jeg godt slutte meg til. Men jeg tror også at det er lett for mange å ignorere den informasjon som allerede finnes, fordi det innebærer at den agnfisken som i dag er enklest tilgjengelig ikke lenger kan benyttes. Det er i flere sammenhenger hevdet at regelverket bare er byråkratiske krumspring for å gjøre livet surt for fiskerne. Jeg vil derfor sterkt understreke formålet bak lovteksten som er å fremme god helse hos akvatiske dyr. Å ignorere denne potensielle smittefaren kan i verste fall medføre katastrofale endringer i det betydningsfulle sportsfiskeriet for eksempel i Mjøsa. Lovverket ligger der for å forhindre dette, men dette må respekteres av fiskerne for at vi skal lykkes. Denne kunnskapen bør vi også ta med oss når vi drar og fisker eksempelvis på Vänern i Sverige. Fisken der utsettes nemlig for samme risiko som fisken i norske innsjøer vedrørende smitte fra ikke-stedegen agnfisk. Og selv om verken fiskeoppsynet eller svenske myndigheter foreløpig har slått ned på dette, bør fiskerne her selv ta styringa. Jeg håper at økt bevisstgjøring om de potensielle konsekvensene vil skape en selvjustis som gjør det til en selvfølge blant fiskere at agnfisken som benyttes er stedegen og trygg.

Gjenskrevet etter artikkel av Atle Rustadbakken 2010. Agnfisk – russisk rullett?
Jakt & Fiske 10:58-61.

http://lovdata.no/forskrift/2008-06-17-819